Prinsippet er som følger: Når for eksempel Statens vegvesen tar skogarealer til veiutbygging, kan de ekspropriere grunnen. Du skal da få utbetalt et engangsbeløp som skal fange opp alle fremtidige inntekter fra arealet. Avkastningen på engangsbeløpet må være så høy at den dekker inntektstapet i årene som kommer. Det er selvsagt vanskelig å anslå forventet avkastning framover i tid (kapitaliseringsrenten), særlig fordi også inflasjonen er usikker og kan gjøre stort utslag. Jo lavere forventet framtidig avkastning (kapitaliseringsrente), dess høyere må erstatningsbeløpet være og omvendt.

Viktig rentesats

De siste 30 år har myndighetene operert med en rente tett opp mot personskaderenten (4 prosent). Prinsippene er like ved tap av inntekter fra skogbruk og inntektstap ved personskade, fordi man i begge tilfeller er forventet å investere erstatningen i noe som vil gi fremtidige inntekter. Problemet er at om du investerer dette beløpet i skog, er det vanskelig å oppnå en avkastning på 4 prosent. Skogbruket har derfor lenge vært opptatt av å senke kapitaliseringsrenten til et mer realistisk nivå. I oktober i fjor ble personskaderenten satt ned til 2,5 prosent, som også er et mer riktig rentenivå i skogbruket. For skogbruket har det derfor vært viktig å få samme rentesats som ved personskade.   

Krevde overskjønn

Skogeier Mikael Løken krevde overskjønn i forbindelse med utbygging av RV25/RV3 Løten-Elverum.

5. desember i år avsa Eidsivating lagmannsrett overskjønn i saken. Retten delte seg i spørsmålet om rentesatsen. Selv om lagmannsretten var enig i at forventet avkastning i skogbruket ligger rundt 2,5 prosent, endte flertallet likevel på 3,0 prosent etter en vurdering av Løkens muligheter for å oppnå en høyere avkastning på gården (tilpasningsplikten).  

– Etter over sju års kamp for våre verdier har nå rettsvesenet kommet med en dom som gir oss en akseptabel pris på skogen som vi måtte avgi til Statens Vegvesen. Det er godt å få aksept på verdien av gammel furu og vår måte å drive skogbruk på. Vi har nå fått fastsatt en erstatning som er til å leve med. At rentefoten ble satt ned, var avgjørende. Det har vært krevende å bli utsatt for Statens Vegvesens måte å erverve grunn på, for så ikke å ville gjøre opp for seg. Grunneierretten er svak, og her har vi i skogeiersamvirket og andre skogeierorganisasjoner virkelig noe vi må slåss for videre, sier Løken i en sak på Glommen Mjøsen Skog sin hjemmeside.

Stor betydning

Dommen betyr at skogbrukets typiske avkastningskrav fastslås å være rundt 2,5 prosent. For noen år siden var samfunnet dominert av høye renter (i hvert fall nominelle). Da ble 2,5 sett på som lavt. Men i et lavrentesamfunn som nå, er 2,5 prosent langsiktig realavkastning faktisk ganske bra, og de fleste ser nok at investeringer i skog ikke er så dumt. En annen indikasjon er selvsagt at store investeringsfond, pensjonsselskap o.l. også er på jakt etter investeringer i skog i de markedene som er tilgjengelige for dem. 

Perioden da samfunnet har trukket en slags «egenandel» i erstatningen til grunneiere, må nå være over. Folk som har opplevd en personskade og norske grunneiere står overfor den samme utfordringen: Hvor skal de plassere pengene sine når det inntektsbringende aktivumet de har, enten det er arbeidskraften sin eller eiendommen sin, blir omgjort til en engangserstatning? 

– Dette overskjønnet må tolkes som at den alminnelige ekspropriasjonsrenten i skogbruket nå er fastsatt til 2,5 prosent. Det er derfor ingen grunn til at norske skogeiere skal avspises med en redusert erstatning basert på en for høy rente lenger, sier Yngve Holth, næringspolitisk sjef i Glommen Mjøsen Skog. 

Holth har vær skogsakkyndig i saken. Hele hans analyse av overskjønnet kan du lese her.

Saken vil også få betydning for fastsettelsen av erstatning ved frivillig vern. Det er viktig å understreke at overskjønnet ennå ikke er rettskraftig.