Magasinet Skog har møtt to av de ivrigste forkjemperne på hver sin side i elgestriden på Hurum-halvøya. Ola Eltorn fra Filtvet er forslagsstilleren som fikk flertallet med på å frede elgen i to år, mens Linda Mathiesen fra Sætre Bruk AS fortviler over en elgstamme i dårlig kondisjon, tapte jakt-inntekter og en ungskog som gnages bort av sultne elger.

Vi starter vårt besøk hos Ola Eltorn som på det siste årsmøtet i Hurumhalvøya elgvald foreslo å frede elgstammen i to år (2016 og 2017). – Forslaget ble vedtatt med 36 mot 11 av de frammøtte på årsmøtet, forteller han fornøyd.

Eltorn har vært ivrig jeger og drevet med elghundoppdret og vært elghundommer siden han skjøt sin første elg i 1972. Før dannelsen av Hurumhalvøya elgvald i 2007 var han 20 år i viltnemnda i kommunen, hvorav de siste 15 som leder. – Jeg har jaktet elg hver dag, fem uker i året. Jeg mener å kunne litt om elg og elgforvaltning, forteller han til Skog.

Når det gjelder elgstammen på Hurum, mener Eltorn at valdet har praktisert en altfor stor avskyting over flere år. Sammen med Halvor Aas har Eltorn betalt for helikoptertelling av elgen i området i mars 2016. – På denne tellingen ble det observert 22 levende dyr, hvorav 5 årskalver. På bakgrunn av spor og liggeplasser, antok tellemannskapene at det er rundt 50 elg i området. Han mener tallene stemmer godt overens med tidligere flytellinger for fem år siden og rapporter fra sett og skutt elg.

Han forteller at jaktlagene de siste årene har gått rundt 700 timer for å felle 26 elg, og at hans jaktlag brukte 26,5 dagsverk på én eneste elg den siste jakta. – Vi får også tilbakemeldinger fra befolkningen på Hurum som lurer på hvor elgen har blitt av. De ser den ikke lenger ute på jorder og andre kjente elgesteder, sier han.

– En stamme på dette nivået er alarmerende lavt. Derfor mener jeg at elgvaldet bør spare stammen i to år, før vi gjenopptar en forsiktig jakt i 2018. Da får vi raskt økt alder og kjønnssammensetningen i elgstammen, vi får ro i brunsten og dermed større og tyngre kalver og åringer. En årsak til lave slaktevekter i dag, er at det er mange ombrunst-kalver, som blir født tre uker senere på våren enn om de hadde blitt født etter førstebrunsten. Disse får ikke den samme tilgangen på næringsrik morsmelk eller mat om våren, og blir dermed både mindre og svakere når de går vinteren i møte, påpeker han.

Eltorn blir langt fra overbevist av mindretallet og deres argumenter om beitepress og matmangel i skogen, med henvisning til en bruker beitetakster utført av Faun Naturforvaltning AS for Røyken, Hurum og Lier (Faun-rapport 025-2013). Denne taksten konkluderer med at det er et betydelig beitepress, særlig på rogn, osp og selje (ROS-artene), selv om det har blitt noe redusert de siste årene. Forskerne bak rapporten anbefaler derfor å opprettholde et jaktuttak som sørger for en redusert elgtetthet i området.

– Hva sier egentlig disse beitetakstene uten en samtidig kartlegging av hvor mye elg det egentlig er i området, spør Eltorn retorisk. – Jeg stoler langt mer på helikoptertellinger og rapporter om sett og skutt elg i forbindelse med jakta, samt tilbakemeldinger fra lokalbefolkningen på Hurum, enn på forskere og rapporter som anslår elgstammen ut fra hvor mye det beites i skogen.

– Dessuten er det noe merkelig med disse beitetakstene, mener han. På 1990-tallet hadde vi en elgstamme her i landet som var fire til fem ganger større enn i dag, og likevel var elgen betydelig friskere med flere store og brunstige okser med store gevir, høyere slaktevekter og flere tvillingkalver. Vi må legge flere parametere til grunn enn bare beitetakster for å anslå elgstammen i Hurum, ellers står vi i fare for å skyte ut all elgen, sier han.

Blant annet viser han til en rapport fra Notodden, som har én elg per 1200 dekar i vinterstammen, uten at noen rapporterer om overbeite. – Skulle vi hatt tilsvarende elgtetthet på Hurum, burde vi hatt rundt 160 elg i vinterstammen – ikke 50 som i dag, sier han.

– Jeg har ikke som mål om å gjøre elgstammen så stor at den skaper konflikt med jordbruk- og skogbruksinteressene, forsikrer han. – Jeg lever selv av jord og skog, men i øyeblikket opplever jeg ingen problemer med elgbeite på mine områder. Snarer tvert imot, på steder der jeg tidligere hadde mye elgetråkk har jeg veken sett møkk eller spor av elg på de to siste årene. Jeg mener vi er nede på et helt kritisk nivå, hvor det eneste fornuftige er en to års jaktpause, for å sikre at vi har elg på Hurum i framtida. Fortsetter vi å skyte flere dyr enn det som fødes hvert år, sier det seg selv at vi forvalter ressursen svært dårlig, og at det blir tomt for elg, sier Eltorn.

Eltorn og hans støttespillere har søkt råd hos flere fageksperter, og blant annet fått støtte for sitt syn hos Hans Arne Haave, som er utdannet Civiljägmästare (i 1973) og som har undervist i skogbruk på Høgskolen i Gjøvik. I en betenking Eltorn har fått fra Haave, og som ble lest opp under årsmøtet, foreslår Haave å frede elgstammen for jakt i to til tre år, samt å spare store okser og store kyr for å få opp både elgstammen og kondisjonen på elgen. Når jakta gjenopptas mener Haave det bør skytes mye kalv.

En av de sterkeste motstanderen av fredningsvedtaket i Hurumhalvøya elgvald er Linda Mathiesen på Sætre Bruk AS. Sætre Bruk representerer, sammen med Statskog en betydelig del av storvaldet. Hun har sittet i styret for elgvaldet de siste fem årene, men gikk ut av styret etter årsmøtet i vinter.

– Jeg er rykende uenig i at fredning av elgen på Hurum er et fornuftig tiltak og at det henvises til at det skal være mangel på elg over hele Hurum, sier hun da Skogs utsendte møter henne hjemme på gården. – Etter langt over en tiårsperiode med altfor høy elgtetthet i forhold til beitegrunnlaget, mener mindretallet at det er viktig å fortsatt ha kvoter som ikke begrenser selekteringen av små dyr. Det må vi ha for å få elgstammen til å bli livskraftig og å få igjen et bærekraftig beitegrunnlag, sier hun.

Hun viser umiddelbart til Faun sin elgbeitetaksering som viser overbeite på skogen. Hun bekrefter inntrykket gjennom bilder tatt med viltkameraer, som hun har plassert ut ved saltsteiner i egen skog. Bildene viser, mener hun, at det både er mye elg og at mange av elgene er tydelig preget av at stammen er i meget dårlig kondisjon.

– Mange viser tydelig tegn til avmagring, men når det er sagt, er jeg ikke i tvil om at det er variasjon i stammens størrelse, kondisjon og beitepress. Skillet er stort mellom nord-øst og sør-vest. Generelt opplever vi høy irregulær avgang med ukjent dødsårsak, mye elgpåkjørsler og betydelige problemer med beiteskade på skogen. Vi ser også lave slaktevekter på både kalv/ungdyr og etter hvert også på ku og okse. Jeg er med i Hurum Ettersøksgruppe og jobber nært med problemene, forteller hun.

Linda Mathiesen mener helikoptertellingen fra i vinter er misvisende. – Den ble utført under til dels vanskelige forhold og med tre timers varighet. Det sier seg selv at dette er lite troverdig. Jeg var selv i skogen rett etter denne tellingen og fant både elger og liggegroper som ikke var observert av takstmennene fra helikopteret, sier hun.
Hun henviser til den svenske forskeren Maria Hörnell-Willebrand, som i et eget prosjekt har studert de ulike metodene for å kartlegge elg; møkktelling, prøveflatetelling og «distance sampling» med helikopter, og som konkluderer med at helikoptertelling både er dyrere og mer usikkert enn de andre metodene når man vil kartlegge en elgstamme. (Hörnell_Willebrand och Åke Pehrson (2010 09 19).

– De som ønsker å frede elgen har ment det har vært lite elg lenge, forteller Mathiesen. – I 2010 hadde vi flytelling i kommunen. Den gangen så de 35 dyr og anslo etter spor at det var 58 elger på Hurum, og mente også da at det var krise. Året etter skjøt vi 45 dyr, og det var fortsatt ikke tomt for elg. Siden den forrige flytellingen har vi totalt skutt ut 220 elg. I tillegg har vi registrert 54 døde elger. Dette bekrefter at flytellingen ikke talte alle elgene som var på Hurum. Jeg mener det er meningsløst å taksere elg fra lufta og å basere en seriøs elgforvaltning på slike metoder. Det er beitegrunnlaget som avgjør hvor stor elgstamme et område tåler. Dette er slått fast både i hjorteviltforskriften, viltloven og valdets egne vedtekter, samt i kommunens målsetninger innen hjorteviltforvaltningen, slår Mathiesen fast.

– Resultatet av en fredning vil bli at en rekke dyr vil lide – helt unødvendig. Det vil forsterke problemene med flere trafikkpåkjørsler og stammens allerede dårlige kondisjon. Samtidig er det en dårlig økonomiforvaltning av både skog- og elgressursene. Det er meningsløst, sukker hun oppgitt. – Beitetakstene, som er det enste pålitelige verktøyet vi har, tilsier at vi er på riktig vei fordi beitepresset er betydelig redusert, og at vi nå kan gjøre en rettet avskyting på kalv og små dyr, og spare de stedegne kuene og de store oksene noen ekstra år. Jeg må få si at jeg er meget forundret over at de som vil frede elgen, selv skyter så mye voksne elgkuer og okser, og fortsatt ikke forstår at det resulterer i mindre elg i jaktterrenget deres, sier hun.

– Jeg er først og fremst opptatt av dyrevelferden, slår Mathiesen fast. – De siste årene har vi funnet nylig døde eller lidende dyr som vi har avlivet og sendt til veterinærinstituttet, hvor det er påvist feil ernæring og avmagring, og hatt tusenvis av hjortelus i pelsen – det siste et sikkert tegn på svekket kondisjon hos dyrene. Nå er heldigvis elgstammen redusert. Tallet på trafikkpåkjørsler er betydelig redusert og mengden hjortelus på felte elg er redusert, mens beitegrunnlaget begynner å ta seg opp.

– Etter det jeg har lært, er elgen bra desperat når den begynner å gå løs på grana, sier Linda Mathiesen. Her har den i alle fall forsynt seg grådig.

– Som aktive skogbrukere er vi naturligvis opptatt av foryngelse. I vår skog har ROS-arter og furu minimale sjanser til å etablere seg. Vi har ikke mye furu i vår skog, men der ROS-artene nå uteblir, ser vi at elgen også har begynt å gå løs på områder med ung granskog. Vi har flere felt med ungskog av gran hvor en stor andel har mistet toppskuddene og er ødelagt. Etter det jeg har lært, er elgen bra desperat når den begynner å gå løs på grana, stemmer ikke det da, spør hun retorisk, og henviser blant annet til elgforsker Erling Johan Solberg, seniorforsker ved NINA, som hun har hørt flere ganger som foreleser på Hjorteviltseminaret.

På bakgrunn av fredningsvedtaket har styret i Hurumhalvøya elgvald utarbeidet en ny bestandsplan for perioden 2016-2018. Det er kommunen som må godkjenne denne nye planen, og dermed i praksis også avgjøre om elgen i Hurum skal fredes de to neste årene eller ei. Bestandsplanen var oppe til behandling i Natur- og landbruksnemda i Hurum den 6. juni i år. Her ble planen vedtatt med seks mot en stemme, og mot rådmannens innstilling.

Håkon Bergø, som er utmarkskonsulent ved Landbrukskontoret for Drammen, Lier, Røyken og Hurum, er saksbehandleren som har forfattet rådmannens innstilling. Han sier følgende til Magasinet Skog: – Jeg anbefalte uttak av dyr i perioden. Min faglige vurdering er at det ville være dumt å slippe elgstammen opp på et høyere nivå med en gang vi har nådd det opprinnelige målet om å redusere stammen nok til å kunne unngå framtidige beiteskader på skogen. Derfor skrev jeg en innstilling om å avvise bestandsplanen og i stedet gå inn for en forvaltning som innebar uttak av dyr i hele perioden. Jeg må dog konstatere at både rettighetshaverne og det politiske flertallet i Hurum kommune er av en annen oppfatning, og tar selvfølgelig vedtaket i Natur- og landbruksnemnda til etterretning.

Ola Eltorn sier han er både ydmyk og glad for vedtaket i nemnda. – Dette viser at flere enn meg ser at freding var et nødvendig tiltak som måtte gjøres på Hurum, sier han.

Linda Mathiesen derimot, stiller seg helt uforstående til at et flertall av politikerne kunne gå mot rådmannens klare anbefaling i denne saken. – Elgforvaltning er noe svært få både interesserer seg for og har kunnskap om. At politikere, som kanskje ikke kan all verden om elgforvaltning, velger å gå mot en, nøytral, solid og faglig begrunnet innstilling fra rådmannen, er mer enn jeg kan fatte. Jeg jobber nå med å finne ut av hvordan vi kan klage på dette vedtaket, for dette kan vi ikke la bli stående, sier hun i sin kommentar til Magasinet Skog.

Om nemndas vedtak blir påklaget, er saksgangen videre ifølge Bergø, at Hurum kommune gir saken en ny vurdering. Om kommunen opprettholder sitt vedtak, går saken videre til Fylkesmannen i Buskerud.

Siden Sætre Bruk AS mener denne nye bestandsplanen er uansvarlig, har de også sendt en skriftlig utmelding av storelgvaldet. – Vi ba der om å få bli løst fra samarbeidet allerede i år, slik at vi i det minste kunne jakte på kalvene, forteller Mathiesen.

Det nye styret i valdet har avslått søknaden fra Sætre Bruk om å få tre ut før nyttår. De forholder seg til vedtektene, som sier at utmelding skjer fra årsskiftet.

Oppsummert er det derfor, uansett klage eller ei, lite som tyder på at det vil bli gjennomført elgjakt i Hurum i 2016 – til det maler trolig den offentlige saksgangen for sakte.