Hopp til innholdet arrow_downward
Redaksjonen Skog

Den intense kampen mot skrantesjuke

Det siste året har det vært arbeidet intenst i kampen mot skrantesjuken. En helt villreinstamme i Nordfjella er tatt ut, og 74 000 dyr er testet for sykdommen siden smitten ble oppdaget i 2016.
Av: Anders Hals
access_time Publisert

CWD (Chronic Wasting Disease), eller skrantesjuke på norsk, hadde en sentral plass i programmet under årets Hjorteviltseminar som arrangeres av Skogkurs. Skrantesjuke var tema for to av foredragsholderne – Bjørnar Ytrehus for Vitenskapskomitéen for mat og miljø (VKM) og Erik Lund fra Miljødirektoratet, som har det øverste ansvaret for all viltfovaltning i landet. VKM skal blant annet sørge for at myndighetene får uavhengige, tverrfaglige vitenskapelige risikovurderinger på områdene mennesker, dyr, planter og miljø.

Skrantesjuketemaet på hjorteviltseminaret ble ytterligere aktualisert med nyheten om at det nå også er funnet ett tilfelle i Sverige – nærmere bestemt ved Arjeplog i Nord-Sverige.

Stor innsats

Det siste året har det vært arbeidet intenst for å stå best mulig rustet i kampen. Foruten at all villrein Nordfjella sone 1 er tatt ut, er etablerte salteplasser i hele området helt eller delvis skjermet og erstattet av nye, åpne salteplasser for å fjerne punkter der smittefaren vurderes som spesielt høy

Den storstilte utraderingen av en hel villreinstamme i Nordfjella – en villreinforvaltning beliggende nordvest for Ål, Hol og Geilo i Hallingdal, sørvest for Lærdalsøyri og Årdalstangen og mellom riksveiene 50 og 52, fikk mye omtale i mediene. Mindre omtalt er det betydelige antallet fallvilt som er sjekket siden utbruddet.

Over 74 000 dyr

Ifølge Veterinærinstituttets skrantesjukestatistikk som Erik Lund i Miljødirektoratet viste til, er over 74 000 dyr testet for CWD siden mai 2016. Dette innbefatter tamrein, villrein, elger, rådyr og hjorter – ville og i oppdrett, samt av alt fallvilt av elghjort, rådyr og villrein eldre enn ett år skal ha blitt sjekket. Arbeidet går over hele landet, men med Nordfjella som et hovedområde.

Så langt er det ifølge Lund funnet 19 villrein med den klassiske skrantesjuka, og fem dyr med den atypiske varianten – som nå altså også er funnet i Nord-Sverige. Av de fem atypiske tilfellene var det tre elger i Selbu og Lierne i Trøndelag og en i Flesberg i Buskerud, mens den ene hjorten ble funnet i Gjemnes på Nordmøre.

Om Nordfjella

Nordfjella består forvaltningsmessig av tre soner – sone 0, sone 1 og sone 2. Sone 2 ligger sør for sone 1 og grenser mot denne langs riksvei 50 Hol-Aurland, mens sone 0 er en slags buffersone som fullstendig omkranser de to andre sonene.

I sone 0 og sone 2 er det tatt prøver av 4 500 dyr av alle fire slagene, men ingen av prøvene har vært positive.

Det har tradisjonelt beitet mye sau i det samme området, og det har vært en del diskusjon det siste året knyttet til sau som mulig smittespreder. Forskningen kan ikke si noe sikkert, men CWD smitter særlig raskt via spytt og slikk, og man kartla derfor også 684 salteplasser. De 70 plassene med antatt størst besøk av villrein og hjort ble stengt nærmest omgående. 176 salteplasser i sone 1 ble helt stengt, mens 464 av de gjenværende 508 plassene ble stengt, men utstyrt med saueluke.

Gåten CWD

Det forskes ifølge Bjørnar Ytrehus på harde livet for å komme mer til bunns i gåten CWD. Smågnagere får podet inn smitte, på Veterinærhøgskolen, NMBU på Ås, gjøres det smitteforsøk på nyfødte lam med genetisk høy mottagelighet for scarpie – som også er en prionsykdom og er nærbeslektet med CWD.

Lammene får blant annet hjerne og milt fra skrantesjuk rein tilført gjennom munnen, og man ønsker med dette å se om lammene kan bli infisert via den kanalen. Videre tas det ifølge Ytrehus møkk og lymfevev fra lam som har beitet i sone 1 for å se om sau kan ta med seg prionsmitte.

Fra tre villreinområder – Nordfjella, Knutshø og Forolhogna, samles det dessuten jordprøver med tanke på forekomst av parasitter, jordkjemi, jordtype og –struktur, samt at en har plassert ut viltkameraer for å følge reinens bruk av områdene ved og rundt salteplassene. Viltkameraene vil også vise hva sau og andre, ville hjortedyr gjør ved slike salteplasser.

En krevende kamp

Prioner er ekstremt motstandsdyktige mot alle forsøk på nedkjempning. De forblir i miljøet, de tåler varme og de tåler desinfeksjon. De binder seg ifølge Ytrehus ulikt til ulike jordtyper, og de kan spres med kadavre.

Eneste trøsten – om det er noen trøst, er at de tilsynelatende har vanskelig for å spre seg fra art til art. Når det først har lykkes, går imidlertid videre spredning raskere. Hvor raskt er avhengig av forholdet mellom det naturlige prionproteinet og de «som har slått krøll på seg» og utvikler CWD.

Man regner at det tar cirka ett år fra dyrene er smittet til sykdommen har nådd hjernen. Før den tid har smitten gått via lymfesystemet i dyrekroppen med en konsentrasjon til lymfeknutene i hodet.

Fortsatt er det tette hjorteviltbestander rundt Nordfjella. Man vet lite om bevegelsene til disse bestandene, men både elg og hjort bruker fjellet gjennom deler av året. Området er viktig sauebeite, men antallet sauer varierer geografisk. I tillegg er det en del gjestesau i noen beitelagsområder.

Mye vi ikke vet

Så langt er det ikke funnet tilfeller av den typiske skrantesjuke utenfor sone 1, men forskerne frykter for nærliggende tamreinflokker. Man vet lite om hvor fort de blir syke, men antar at de er lett mottakelige. Et aldri så lite mareritt er derfor om tamrein får tilgang til sone 1.

Hva gjelder annet hjortevilt – særlig elg og rådyr, opptrer ikke de i så tette flokker som hjort. Derved blir det mindre kontakt mellom dyr og muligens mindre smittefare så lenge de holder seg unna saltsteiner. Forskerne går ut fra at alle arter kan smittes, men en vet ingenting om hvor lett mottakelige de er.

Mange trusler

Samlet sett mener Bjørnar Ytrehus det er mange trusler. Han mener det er dekning for å si at en ikke kan utelukke smittede dyr i sone 2, og en kan heller ikke utelukke ny smitte fra hjort vestpå, fra villrein i sone 2, fra tamrein på Filefjell, fra hjortedyr østfra, fra rein fra andre steder og fra hjortedyr rundt gjestesaubesetninger.

For å oppsummere sier han en må håndtere gamle salteplasser best mulig og skrantesjukeforekomsten i kontaktbestander må kartlegges. Det er mye en ikke vet om sauen oppi dette, og en må ikke opprette spredningspunkter og –veier – eksempelvis lage nye salteplasser og få inn flere gjestesauer. Det må til sjuende og sist utvises sunn fornuft og godt renhold ved all menneskelig aktivitet, mener han.

Detaljerte planer

Fra forvaltningens side er det nå ifølge Erik Lund utarbeidet detaljerte planer for sanering av bestander, for brakklegging og for reetablering. Målet er friske hjortedyr i Norge, begrense og om mulig utrydde sykdommen. Jokere i dette bildet er imidlertid smittestoff i miljøet, at det er uoppdaget smitte i andre områder, samt at vi trenger å vite mer om den atypiske varianten av CWD.

Aktuelle tiltak er endring av soneforskriften, at salteplasser i hele Nordfjella-sonen stenges, at en reduserer tettheten av elg og hjort i 15 kommuner rundt Nordfjella, og at det gjøres supplerende uttak av 55 bukker i Nordfjella sone 2 siden bukkene vandrer mer.

Forskrifter

Og forskriftsmengden stopper ikke der. Lund varsler ei CWD-forskrift for hele landet, en egen soneforskrift for Nordfjella og tiltak og regler for fôring, saltslikkesteiner i utmark og for husdyr. Han varsler bygging av milevis med sperregjerder og transport av dyr, tidligere jaktstart på elg og helikopterbistand for å få ut felte dyr.

Det aller meste av uttaket er tenkt gjort i forbindelse med ordinær jakt, og ett av flere mål er ei bærekraftig bestand, dvs. et bestand som imøtekommer dagens ønsker uten å redusere framtidige muligheter for det samme. Han mener det for eksempel ikke gjør noe som helst om bestandene av hjortevilt i kongeriket er lavere enn dagens.

Fem år med brakklegging

Når det gjelder villrein i Nordfjella så må det bli en lang brakkleggingsperiode – minst fem år, før nye dyr slippes til. En må også være så sikker som er det mulig å bli på at kildebestander for den framtidige stammen av villrein i Nordfjella slippes inn i sone 1 er friske.

Behovet for mer prøvetaking er stor, og smittestatus i sone 2 må ifølge Lund avklares raskest mulig.

‐ Det å bekjempe skrantesjuke tar mange år. Det vil være en ekstraordinær situasjon i flere år framover, og under slike forhold må en gå inn med ekstraordinære tiltak, sier Erik Lund avslutningsvis.