En stor og økende skogressurs

På 1800-tallet foregikk all hogst i Norge som såkalt dimensjonshogst. Det vil si at alle trær over en viss størrelse ble hogd, mens resten ble stående. Det førte til at skogen vår ble uthogd og glissen. En snuoperasjon tvang seg fram.

Som en del av gjenreisningen av Norge etter krigen, ble det lagt stor vekt på å bygge opp skogressursene våre. En slags dugnad mellom skogeierne og staten førte til at det ble plantet enorme mengder trær. Takket være denne innsatsen har vi i dag tre ganger så mye skog som det vi hadde for hundre år siden.

Det norske skogbruket er miljøsertifisert

På 1960-tallet kom det også sterke reaksjoner på flatehogst og utbygging av skogsveier i Oslomarka, og man skjønte fort at det måtte tas bedre hensyn til både miljø og friluftsliv i skogbruket. Derfor ble det blant annet utarbeidet informasjonsmateriell og kursopplegg for skogeiere rundt om i landet om hvordan de kunne drive et mer bærekraftig skogbruk.

Samtidig ble miljøsertifisering av skog et tema internasjonalt. Utgangspunktet var uro for avskoging i tropene og derav et økende krav fra markedet om dokumentasjon av at skogproduktene kom fra et bærekraftig skogbruk. Norge var tidlig ute.

Allerede ved utgangen av 2000 var i praksis hele det norske skogbruket miljøsertifisert. Bare i Finland er omfanget av et miljøsertifisert skogbruk like stort.

En rekke miljøhensyn

I dag finnes det omtrent 26 000 kjente arter i skogen i Norge. Det største antallet arter finnes blant insekter, sopp, lav og moser. En hogst vil naturlig nok føre til drastiske endringer for de artene som befinner seg der det hogges. Selve bærebjelken i skogbrukets miljøarbeid er derfor å sikre at det til enhver tid finnes skog som inneholder kvaliteter som de ulike artene i norsk natur er avhengig av.

Som en del av miljøsertifiseringen kartlegger skogbruket arealer som er viktige for sjeldne arter. Disse arealene setter skogeierne så av i såkalte nøkkebiotoper. Her røres normalt ingenting. Skogen skal få vokse helt til den dør naturlig. En nøkkelbiotop kan for eksempel inneholde gamle og døde trær. De siste 20 årene har norske skogeiere satt av 70 000 nøkkelbiotoper med et samlet areal på 1 million dekar. Det tilsvarer 140 000 fotballbaner.

Hogstmaskinførerne tar også en rekke miljøhensyn. De setter for eksempel alltid igjen noen trær som skal få lov til å vokse helt til de dør naturlig (såkalte livsløpstrær) på hogstflata, og de lar det også stå igjen trær langs elver og bekker for at det skal bli en stabil kantsone.

Et langsiktig perspektiv

Skogbruk i vår del av verden tar lang tid, og de investeringer man gjør i skogressursen er det ofte barn og barnebarn som vil høste godene av. Forvaltertanken i familieskogbruket er derfor helt sentral for den ressursen vi har i dag. Man skal overlate eiendommen i like god eller bedre stand enn det den var når man selv overtok den.

Skogen produserer ved hjelp av fotosyntesen rundt 24 millioner m³ årlig. Selv om vi har en stor og økende skogressurs, er det viktig å investere i skogkulturtiltak for å opprettholde høy tilvekst fremover. Plikten til å forynge skogen etter hogst er nedfelt i skogbruksloven og i skogbrukets sertifiseringskrav.

Med et 60-80 års perspektiv på investeringene er imidlertid investeringer i planting og ungskogpleie mindre privatøkonomisk interessante. Hvis man skal fortsette oppbyggingen av skogressursen, må derfor staten også bidra økonomisk til å realisere de investeringsmulighetene som finnes.

Sertifiseringen sikrer et bærekraftig skogbruk

Sertifiseringen av norsk skogbruk skjer i dag etter Norsk PEFC Skogstandard og praktisk talt alle skogeiendommer med hogst etter år 2000 er miljøsertifisert. Norsk PEFC Skogstandard er tilpasset norske, lokale forhold og i gjennomføringen brukes miljøstyringssystemet ISO14001.

• Norsk PEFC Skogstandard har 30 punkter med konkrete og detaljerte krav til hvordan man skal hogge og stelle i skogen.
• Kravene skal sikre at skogeier ivaretar alle verdier og interesser knyttet til skogen på en bærekraftig måte. Dette innebærer blant annet hensyn til biologisk mangfold, friluftsliv, klima, kulturminner, langsiktig ressursforvaltning og arbeidstakernes rettigheter.
• Punktene omfatter det å sette igjen livsløpstrær, å ta vare på kantsoner mot vann, bekker og myrer og å skåne bakken mest mulig ved hogst – pluss mye annet. (Du kan lese mer om miljøhensyn i skogbruket her).
• Det er skogeier som har ansvaret for at tiltakene i skogen blir utført på best mulig måte. At kravpunktene følges kontrolleres både gjennom internkontroll og eksternkontroll.

Frivillig vern av skog

I tillegg til miljøhensynene som tas i forbindelse med skogsdrift, tilbyr skogeiere frivillig vern av områder med spesielle kvaliteter for biologisk mangfold. Skogeierforbundet tok initiativet til ordningen med frivillig vern i 2000 etter de konfliktfylte verneprosessene på 1980- og 90-tallet. Ordningen er blitt en stor suksess. Samfunnet får vernet mer, samtidig som skogvernet nå er langt mindre konfliktfylt. Siden starten i 2005, har nesten 900 områder blitt vernet frivillig. 

Våren 2016 vedtok Stortinget et mål om at 10 prosent av skogen skal vernes og på tross av bred oppslutning om frivillig vern, har bevilgningen til skogvern blitt et årlig stridstema i budsjettforhandlingene. Flere hundre skogeiere står forsatt i vernekø. Skogeierforbundet mener derfor regjeringen må prioritere en kraftsatsing på frivillig vern slik at den effektive ordningen sikres forutsigbarhet i årene framover.