Vi hogger trær for å bruke trevirke til å lage en rekke produkter som vi er avhengig av. Så å si all hogst og salg av tømmer i Norge er miljøsertifisert. Noe som innebærer at det er etablert «spilleregler», utover lover og forskrifter, for hvordan skogene våre skal drives i et bærekraftig perspektiv.

Når skal man hogge skogen?

Trærne hogges normalt når de er mellom 60 og 100 år gamle. Valg av hogsttidspunkt har stor betydning for hvilket økonomisk utbytte skogeier får. Hvis trærne hogges for tidlig, går man glipp av den fasen hvor volumet i skogen øker mest, og små dimensjoner gir også en liten andel sagtømmer. Hvis man derimot venter for lenge, stagnerer veksten, og risikoen for råte, insektsangrep og vindfall øker. Hvis dimensjonen på sagtømmeret går over en viss størrelse, får man heller ikke så godt betalt.

Ulike hogstformer

De ulike hogstformene har blitt gitt litt forskjellige navn opp gjennom årene. Det kan derfor være vanskelig å manøvrere seg i jungelen av begreper. La oss starte med at det hovedsakelig brukes to former for hogst i Norge, åpen eller lukket. Det som skiller de to, er hvor mange trær som settes igjen ved hogst. Hogster regnes som åpne når det står igjen 15 trær eller mindre per dekar og lukket når det står igjen mer enn 15 trær per dekar eller når hogstflata er under to dekar. Mens flatehogst og andre åpne hogstformer er svært utbredt i det nordiske skogbruket, er lukkede hogstformer mindre brukt.

Skogen varierer ut ifra mange faktorer. Hvordan den har blitt behandlet tidligere, høyde over havet og type treslag er eksempler som har betydning for hvilken hogstform man bør velge. Samtidig spiller den enkelte skogeiers målsetting for skogeiendommen en sentral rolle. Valg av hogstform er avgjørende for økonomi, men også for hvilke muligheter man har for å få opp ny skog senere. Dette gjøres enten ved å plante skog eller ved å sette igjen noen trær som sprer frø, også kalt naturlig foryngelse.

Åpne hogstformer

Flatehogst

For hundre år siden sto det dårlig til i den norske skogen. Over en lang periode hadde man drevet et intensivt skogbruk med lukkede hogster som dimensjonshogst og plukkhogst – uten å legge vekt på å få opp igjen nye trær. Dette gjorde at skogen var glissen og uthogd. Liten vekst i skogen og manglende tilgang på tømmer førte til en stor skogfaglig debatt på 1930-tallet. Som et resultat av debatten vokste bestandsskogbruket fram som den dominerende skogbehandlingen. Skogbruket gikk da over til å behandle skogområder som enheter, bestand, i stedet for å plukke ett og ett tre. I skogstrøkene ble det etablert skogplanteskoler, og det ble satt i gang en omfattende skogplanting.

Bestandsskogbruk gjør at alle trærne vokser jevnt gjennom hele livsløpet og at de når hogstmoden alder til samme tid. Ved flatehogst er det derfor mest rasjonelt å hogge mer eller mindre alle trær i et bestand eller deler av bestand. Hvis man lar noen trær stå igjen etter at de har stått tett over så lang tid, er det stor sannsynlighet for at de blåser over ende. Grantrær har et grunt rotnett som gjør dem spesielt utsatt for vindfall når de fristilles.

De fleste hogstflater i granskog forynges ved å plante ett til to år gamle granplanter. Skog som er plantet, vokser raskere, samtidig som det gir ønsket kvalitet på tømmeret. Når man planter skog, får de nye trærne rotfeste med en gang. Man unngår også å måtte vente på at trærne rundt hogstflata frør seg (naturlig foryngelse). I sum gir det en betydelig ekstra gevinst.

Flatehogst i furuskog skjer også i noe økende grad. Årsaken til dette er blant annet manglende tilgang på gode frøtrær i hogstområdet. Foryngelsen skjer da ved at man sår eller planter ett år gamle furuplanter.

Markberedning er et viktig hjelpetiltak ved både gran- og furuplanting. Å markberede betyr i denne sammenheng å bearbeide det øverste laget av jorda slik at det blir lettere for skogplantene å etablere seg. Dessuten gir det bedre vekstvilkår, reduserer konkurranse fra annen vegetasjon og begrenser skader fra gransnutebiller.

Skogbruket tar en rekke miljøhensyn uavhengig av hogstform. Ved flatehogst settes det blant annet igjen livsløpstrær, trær som skal få vokse til de dør naturlig. Gamle og døde trær er nemlig viktig for en rekke arter som lever i skogen. Hvis det er fare for at livsløpstrærne blåser over ende, kan de settes av mot annen skog eller kappes av et stykke opp på stammen. Sistnevnte kalles på fagspråket for høgstubber. Du kan lese mer om skogbrukets miljøarbeid her.

Frøtrestillingshogst

Furua produserer frø langt oftere enn grana, og den har også et dypere rotnett. Derfor er det vanligere å satse på naturlig foryngelse av furu ved at man setter igjen frøtrær med gode tømmeregenskaper på hogstflata. Disse trærne skal spre frø og sikre at det kommer opp ny skog. For å få nok frø spredt utover flata settes det igjen 3-15 trær per dekar. Denne hogstformen kalles for frøtrestillingshogst og påvirker landskapet på en annen måte enn flatehogst siden det blir stående igjen flere trær.

Når de nye furutrærne er godt etablert, og fortrinnsvis før de er én meter høye, kan frøtrærne hogges. En eventuell hogst av disse må utføres på en skånsom måte slik at det ikke blir skader på de trærne som er på vei opp. For en del hogster kombineres frøtrær og livsløpstrær, og man lar derfor frøtrærne stå. Man må likevel være klar over at et livsløpstre, som skal være av de eldste og groveste, ikke alltid er det ideelle frøtreet med tanke på framtidig, naturlig furuforyngelse.

Ved naturlig foryngelse tar det lengre tid før det kommer opp ny skog enn ved skogplanting. For å redusere ventetiden og å sikre at det etableres et tilstrekkelig antall trær etter hogst, kan det være hensiktsmessig å markberede. Selv om kostnaden knyttet til en frøtrestillingshogst er høyere enn ved flatehogst, blir den noe kompensert ved at frøtrærne vokser seg større før hogst. Man unngår også å bruke penger på å så eller plante.

Lukkede hogstformer

Lukkede hogster er definert ved at det står igjen mer enn 15 trær per dekar etter hogst eller at det hogges små flater på under to dekar. Det finnes en mange måter å gjennomføre en lukket hogst på, og det er derfor flere ulike hogstformer som defineres som lukkede hogster. I noen tilfeller er det er det også brukt ulike betegnelser om de samme hogstformene.

Selektiv hogst

Selektive hogster, som i media ofte kalles for plukkhogst, er ingen klart definert hogstform. I praksis innebærer selektiv hogst at man hogger enkelttrær, i hovedsak store trær, men at en vesentlig andel av trærne blir stående igjen for å vokse videre. Ved denne hogstformen hogges det normalt med 10-30 års mellomrom. Hogstformen er mest egnet i granskog, da granplantene bedre tåler en tilværelse i skyggen enn furu- og lauvskog. Skal skog være egnet for selektiv hogst, bør den ha en jevn fordeling av trær i ulik størrelse og alder, det som heter flersjiktet på fagspråket. Skogen må også være stormsterk eller lite utsatt for vind slik at de trærne som står igjen etter en hogst ikke blåser over ende. Det legges til grunn at skogen skal forynges naturlig, og derfor må markvegetasjonen være egnet for dette.

Selektive hogster krever mer planlegging enn flatehogst og gir derfor økt administrasjonskostnad. Driftskostnadene er også høyere fordi skogsmaskinsjåføren løpende må vurdere hvilke trær som skal hogges og hvilke som skal stå igjen. Samtidig som man må være ekstra forsiktig slik at man ikke skader de trærne som skal være en del av framtidsbestandet. Skade på trær gir økt risiko for angrep av råtesopp og barkbiller. I tillegg bruker maskinene lengre tid på å forflytte seg mellom de trærne som faktisk skal hogges og fraktes ut av skogen enn hva som er tilfellet ved flatehogst. De økte kostnadene ved selektiv hogst vil imidlertid bli delvis kompensert ved at trærne som tas ut er noe større. Siden selektiv hogst også baserer seg på naturlig foryngelse, unngår man kostnader til planting.

Per i dag er det kun en liten andel av skogen i Norge som har de kvaliteter som kreves for å lykkes med prinsippene for selektiv hogst. Noen steder vil det være mulig å konvertere skog til å bli egnet for en slik hogstform, men det krever et godt planlagt løp som vil ta lang tid. I omleggingsperioden vil veksten i den aktuelle skogen reduseres i mange tiår framover.

Fordelen med selektiv hogst er at man unngår store, åpne flater. Noe som kan være å foretrekke i områder med høy befolkningstetthet med mye friluftsliv. Gjort riktig og på arealer som egner seg for det, kan selektiv hogst være et godt alternativ til flatehogst, men det gjelder kun et begrenset areal i dag.

Skjermstillingshogst

Ved skjermstillingshogst settes det igjen mellom 16 og 40 trær per dekar, altså langt flere enn ved den åpne hogstformen frøtrestillingshogst, som er vanlig å bruke når man ønsker naturlig foryngelse av furu. Flere trær gir naturlig nok mer skygge, og skjermstillingshogst er derfor egnet når man ønsker naturlig foryngelse av treslag som tåler skygge godt. Gran er et eksempel på dette.

Skjermtrærne velges ut blant store og stormsterke trær med dype kroner. For å kunne få denne type enkelttrær med god stabilitet, må ungskogpleie og tynning være gjennomført på et riktig tidspunkt. I tillegg skal de aktuelle skjermtrærne ha genetiske egenskaper som kan gi godt frø. Under skjermtrær får de små granplantene på vei opp mindre konkurranse fra lauvtrær, gress og urtevegetasjon fordi slike arter tåler skygge dårligere. Normalt hogges skjermen i to omganger. Dette for å stimulere til økt frøproduksjon og for å gi de unge trærne som har etablert seg en myk overgang til en tilværelse uten skygge fra skjermtrærne.

Så snart foryngelsen er tilfredsstillende, og de nye trærne har kommet opp i 0,3 – 1 meters høyde, fjernes skjermen. Da må hogstmaskinføreren være ekstra forsiktig for å unngå å kjøre ned de små trærne som er på vei opp. De aller minste plantene risikerer også å bli kvalt under tykke lag av bar. I tillegg gjør risikoen for vindfall at det kan bli nødvendig å ta ut skjermen i flere omganger. Siden man er inne og hogger flere ganger er det viktig å ha kort vei fra skogen og til der tømmeret legges. Et godt planlagt stikkveisystem er derfor avgjørende.

Etter endt hogst av skjermtrærne framstår bestandet som et ungskogfelt, og dermed får man ikke den umiddelbare endringen i landskapet som er tilfellet ved flatehogst. Selv om skjermstillingshogst er en krevende hogstform med høyrere driftskostnader, unngår man kostnadene til planting.

Fjellskoghogst

Fjellskoghogst omtales ofte som egen hogstform, men i realiteten er det en kombinasjon av flere hogstformer. I klimautsatte områder opp mot fjellet vil det ofte være riktig å kombinere selektive hogster med hogst av små flater. Små flater i denne sammenheng er opp til to dekar. Store hogstflater kan skape kuldeganger, noe som gjør det vanskelig å få opp ny skog. Vindens negative effekt avtar også med redusert flatestørrelse.

I fjellskogen kan små hogstflater forynges med eller uten planting. Her er skogplantene imidlertid mer utsatt for frostskader enn i den øvrige skogen. Lavere temperaturer gjør også at det går lengre tid mellom hvert gode frøår. Særlig i skogen øverst opp mot fjellet kan det være svært krevende å få opp nye trær, selv på små flater. I disse områdene kan dermed selektive hogster være eneste forsvarlige hogstform.